Publisert første gang 20. mars 2009
Midt opp i kanskje 10 årets mest spennende 10.000 meter i VM på skøyter, kaller regjeringen til pressekonferanse for å presentere krisepakken til finansnæringen – les – Pakken for fortsatt utlån til bærekraftig næringsliv og industri.
Så for de av oss som lot Sven Kramer være Sven Kramer og Håvard Bøkko være Håvard Bøkko, og tok vårt næringslivs ansvar på alvor, ble halvtimen fra 16 til 16:30 en interessant 10.000 meter, eller skal vi si 1500 meter, for å holde skøyteterminologien, i hvordan Regjeringen vil stimulere bankene for fortsatt utlån til bærekraftige bedrifter og prosjekter.
På bakgrunn i den informasjonen som vi klarte å ta till oss gjennom NRK's direkte overføring av pressekonferansen, høres den meste både fornuftig og bra ut.
Ytterligere begeistret blir v i naturlig vis når vi gjennom de påfølgende nyhetssendinger hører at også den politiske opposisjonen tar bølgen og samtidig understreker at det var dette de selv foreslo for Regjeringen – for mange uker siden.
Når vi så noen timer senere på søndagskvelden gjør våre egne refleksjoner i lys av neste ukes arbeidsoppgaver, dukker noen hverdagslige spørsmål opp. I de etterfølgende uker er våre bekymringer øket betydelig.
Slik vi gjennom de seneste ukene på egenhånd har analysert den pågående finanskrise, er en økning i arbeidsledigheten den største trussel vi på kort sikt står overfor. At man da sikrer finansiering til bærekraftige prosjekter – blir liksom litt – Bedriftsøkonomiens ABC.
Vi viet derfor det resterende av denne søndagskvelden til å dra noen av våre egne refleksjoner litt videre.
Som en av aktørene i "Norges mest hemmeligholdte primærnæring – Bilbransjen" startet vi våre refleksjoner herfra. På landsbasis sysselsetter vi kanskje så mange som 30.000 ansatte. Vi omsetter for 500 milliarder kroner og krever inn over 20 milliarder til den norske stat i direkte importavgifter, eksklusive mva og omregistreringsavgift for brukte biler. Kanskje unødvendig å understreke men vi snakker nå om den virksomhet som direkte merke dedikert.
Samtidig som vi altså er på størrelse med noen av Norges offisielle primærnæringer, er vi også en av de næringer som aller raskest merker konjunkturendringer. Salg av eiendommer og lystbåter ligger kanskje "hakket" foran oss men deretter kommer bilbransjen. I tillegg, kanskje unødvendig å nevne men dog, en bransje som dessuten er veldig påvirket av myndighetenes forutsigbarhet relatert til avgifter på bil og samferdsel.
Ut fra generelle betraktninger er det vel ganske naturlig at bilbransjen er følsom for konjunktur svingninger. Selv om vi har en av Europas eldste bilparker (10,7 år) en bilpark som sålede verken er veldig miljøvennlig eller veldig sikker, er det naturlig at de fleste av oss utsetter bytte av bil om vi står i fare for å måtte gå ut i arbeidsledighet.
På bakgrunn av denne følsomheten, vil varsel om bemanningsreduksjoner, permitteringer eller plassfratredelser i industrien eller næringslivet føre til umiddelbar nedgang i bilsalget.
Slike raske endringer i etterspørsel gir vår bransje store utfordringer. Med over 30.000 ansatte og store infrastrukturkostnader, klarer vi ikke raskt nok å endre våre kostnader raskt nok, når raske svingninger fører til nedgang i etterspørsel. Dette er ganske typiske effekter for bransjer som oss som også har full nasjonal tilstedeværelse både i "by og bygd"
Basert på slike forhold er bransjen sterkt utsatt for store kortsiktige tap, men som på lengre sikt kan rettes til av tiltak som større kostnadsreduksjoner og tilpassning av struktur.
Også ut fra at vår bransje kan defineres som kapitalvare – bransje nr.1, vil slike svingninger i etterspørsel forårsake utfordringer til lager og eventuelle tap knyttet til dette.
Dette fører til et kapitalbehov som er vanskelig å løse i et stramt kreditt – marked.
Mange har nok nå skjønt hvor denne lille søndagskveld refleksjon vil havne, men vær med et lite stykke til og kanskje bli litt overrasket av konklusjonen.
Uavhengig av den pågående globale finanskrise, står vi over for en global klimakrise. Utslippene av skadelige klimagasser er vokst slik at store, både kortsiktige og langsiktige tiltak må igangsettes. Dette gjelder industrien, men også hver og en av oss har et eget ansvar for å fokusere på reduksjon av utslipp, og å gjøre mest mulig miljømessig riktige valg.
I vårt nasjonale perspektiv har utslipp fra samferdsel en spesiell rolle ut fra denne sektorens negative bidrag.
For å adressere utfordringene relatert til utslipp fra biltrafikk, har myndighetene sammen med vår bransje gjennomført store omlegginger av bilavgiftene for å styre kundenes valg mot biler med mindre utslipp.
- Og store endringer har skjedd. Fra å være en av "verstingene" i europeisk sammenheng for høyt utslipp fra personbiltrafikk, har vi fått til reduksjoner som vekker oppmerksomhet i Europa.
Våre myndigheter planlegger nå ytterligere endringer i avgiftssystemet i de kommende statsbudsjetter. Slike endringer er i tråd med den satsning bilindustrien selv gjør i utvikling av mer miljøvennlig teknologi.
Vi må bare sikre oss at denne endringen ivaretar øvrige krav til bærekraftig utvikling, at utvikling av mer miljøvennlige biler går hånd i hånd med utviklingen av sikrere biler.
Bare på denne måten kan vi nå våre visjoner (Vår nullvisjon) om null hard skadde eller forulykkede i trafikken. Gjennom de pågående planer om elektrifisering av bilparken, har man så langt forsømt ansvaret om også å ivareta de sikkerhetsmessige aspekter.
Slår vi så sammen disse to krisene, den globale finanskrise og den globale miljøkrise, er det enkelt å forstå at også norske bilbransje står over for en av de største utfordringer noen sinne. Vi står altså midt oppe i en finanskrise samtidig som vi gjennomfører et "styrt" teknologiskifte.
Som en av våre "primærnæringer" med over 30.000 ansatte er det også åpenbart betydningsfullt hvordan vi løser utfordringene som står foran oss.
Så hvordan skal vi så løse de store utfordringene vi står over for.
Vi føler at det er greit å starte med på nytt å fastslå at de nevnte kriser er globale og at derfor må våre tiltak ha et perspektiv utover de rent nasjonale perspektivet. Vi skal dog på denne seine søndagskvelden likevel være nasjonale nok til å fastslå at situasjonen i det amerikanske bilmarkedet bare har begrenset betydning for oss. Imidlertid er hva som skjer i Europa betydelig mer interessant.
Gjennom de seinere år har det fra EU – kommisjonen blitt innført betydelige endringer i rammebetingelsene for bildistribusjon i Europa. Disse endringene har enten gjennom EØS avtalen eller gjennom rene smitteeffekter fått betydning også for distribusjonen hos oss i Norge. I korte trekk går dette ut på økt konkurranse mellom de enkelte aktører og større fleksibilitet i representasjonen av spesifikke varemerker.
Imidlertid er det vært å merke seg at de nasjonale særegenhetene mellom land innen Europa er i ferd med å forsvinne, eller enklere sagt, Europa blir i større og større grad et marked, også for distribusjon og salg av biler. I dette markedet inngår også i større og større grad vi her i Norge.
Vår løsning på de problemene vi står over for må derfor ikke bare ha et norsk perspektiv men være en del av den aktuelle situasjonen i det europeiske market.
For å formulere dette nokså enkelt kan vi si at når vi er en del av det europeiske problemet må vi også være en del av den europeiske løsningen. Dette betyr at de stimulanser som myndighetene gjør for den europeiske bilindustrien må norske myndigheter gjennomføre for den norske bilbransje. I motsatt fall vil effekten av de europeiske løsningen flomme inn over oss i Norge og sette vår norske bilbransje i en uholdbar situasjon. Ja sett med våre enfoldige bransjeøyne, så ser en arbeidsledig bilbransjeansatt helt identisk ut med en arbeidsledig industriarbeider, rent samfunnsøkonomisk.
Basert på dette påhviler det derfor våre myndigheter et ansvar om å innføre tilsvarende stimuleringer av vår norske bilbransje som det som igangsettes på europeisk nivå, samtidig som de konkurransehemmende regler for norsk bilbransje har for å kunne delta i de europeiske marked må fjernes. For de med lite detaljkunnskap innebærer dette at import av brukte biler til Norge i dag er mer eller mindre helt åpent ut fra pålegg våre myndigheter har fått fra EU kommisjonen. Eksport av brukte biler er derimot umulig på grunn av de norske bilavgiftene og manglede refusjon ved eksport. Her finnes ingen reguleringer fra EU om norsk markedstilgang og derfor har våre myndigheter vært passive til å løse problemene. Andre land i Europa med høye bilavgifter, Danmark og Finland, har Danmark full avgiftsrefusjon ved eksport av brukte biler ut av Danmark og Finland innfører et tilsvarende system fra 2010.
Vår anmodning til norske myndigheter er derfor at når den norske bilbransje en del av den globale og nasjonale finans og miljøkrise, må vi også være en del av løsningen. Europeiske tiltak må derfor raskt innføres også i det norske markedet og det må være norske myndigheters både ansvar og plikt å unngå at samtidig som vi er åpent for det europeiske markedet så stenges vi selv ute fra å delta på samme plan i samme marked. I alle andre sammenhenger ville et slikt system fått benevnelsen, sterkt diskriminerende.
Ut fra vår bransjes størrelse og posisjon i det norske markedet føler vi oss trygge på at våre myndigheter deler mange av våre synspunkter. Det gjelder bare å reagere rakst nok til at løsningene kommer når krisen er der. Vi er overbevist at ut fra et miljøperspektiv er den norske bilbransje en bedre samtalepartner for våre myndigheter enn mange av alternativene.
Vi følger spent med på fortsettelsen og betydningen det kan få for alle våre 30000 ansatte.
| |||||||||||||||||
|
